Foredrag av Helge Høibraaten
I Nietzsches tidlige tekst om ”Sannhet og løgn i utenom-moralsk forstand” får vi høre om sannheten som en bevegelig hær av metaforer, metonymier og antropomorfismer – en sum av menneskelige relasjoner som intensiveres gjennom poesi og retorikk og til slutt kanoniseres, men som egentlig bare uttrykker illusjoner, illusjoner man har glemt at er illusjoner. I forordet til ”Den lystige vitenskap” sammenligner han senere sannheten med en kvinne som har grunner til å ikke vise sine grunner, og han viser til de gamle grekernes Baubo for gi et pek om hva slags grunner dette er: Hun red rundt på en gris som skulle ofres, med åpen vulva. Den nakne sannheten er fødsel – og død. Men kan sannheten dyrkes naken? Nietzsche sier at når sannheten blir avslørt, forblir den ikke sannhet, og derfor mener han vel at sannheten er en bevegelig hær av klær til å ta på og tildekke det nakne med, klær som man har glemt at tildekker – klær som skinner og holder en fra å gå til grunne i dybdens grunner. Grekerne var overflatiske, de dyrket skinnet – men av dybde, mente Nietzsche. Glemt, men produktiv dybde. Ikke så rart kanskje, at han (født 1844, død 1900) tilsynelatende tilbød seg som filosof for det postmoderne, sånn rundt 1990.
Hva slags oppfatning av sannhet gir dette uttrykk for? Med et stikkord: En estetisk-eksistensiell oppfatning. Og hva har dette med hans kritikk av logosentrisme å gjøre? Er det bare snakk om å oppløse den store historien om opplysningen, vitenskapen og emansipasjonen – frihet, liket og brorskap – i mindre postmoderne historier?.
Det er riktig at Nietzsche mener vitenskapen og fornuften – logos – reduserer verdens grunnleggende mangfoldighet til det samme og det samme og det samme. Samtidig er det ikke slik at virkeligheten oppløser seg i mangfold, for i mangfoldet opptrer vilje – viljer – til makt, og slike viljer eksisterer bare gjennom undertrykkelse og motstand mot undertrykkelse, gjennom makt og motmakt som spenningselement i makt. Nietzsche var anti-metafysisk innstilt: logosentrismen fra Platon og Aristoteles var for ham en løgn, men den var en mektig løgn, slik kristendommen – ”platonisme for folket” – var en enda mektigere løgn. Den sannheten Nietzsche mente grekerne hadde glemt på et vis, men som han etter hvert selv ville holde ut som dionysisk dybdesannhet, er kanskje, når alt kommer til alt, en slektning av Heraklits store metafysikk før metafysikken: Krigen er alle tings far; alt som er, har preg av motstrebende sammenføyning.
Illustrasjon: Baubo på grisen
Løkka lørdag 9. juni kl. 14:30 Hør foredraget på youtube.